Nanoteknologi har revolusjonert mange industrisektorer, inkludert matproduksjon og emballasje. Nanomaterialer, som er partikler mindre enn 100 nanometer, brukes blant annet for å forbedre matens holdbarhet og sikkerhet. Imidlertid har bekymringer oppstått angående potensielle helserisikoer knyttet til disse materialene, spesielt når de kommer i kontakt med matvarer som melk.

Forskning har vist at nanomaterialer kan forbedre egenskapene til matemballasje ved å kapsle inn naturlige antimikrobielle midler, noe som kan forlenge matens holdbarhet og redusere matsvinn. Nofima-forskere har studert hvilke nanomaterialer som egner seg for dette formålet, med mål om å gjøre matemballasjen grønnere og mer effektiv.

Men selv om nanomaterialer i emballasje kan ha fordeler, er det bekymringer for at disse partiklene kan migrere inn i matvarer som melk. Studier har vist at enkelte kjemiske stoffer fra plastemballasje kan overføres til maten.

Noen typer nanomaterialer er klassifisert som mulig kreftfremkallende for mennesker av International Agency for Research on Cancer (IARC). Forskning indikerer at eksponering for nanomaterialer med ulike fysiske og kjemiske egenskaper kan påvirke ulike kreftmekanismer. Derfor er det viktig å teste hvor giftige nanomaterialene er for å utvikle trygge og bærekraftige materialer.

EU og European Food Safety Authority (EFSA) har etablert reguleringer for bruk av nanomaterialer i matemballasje. Det finnes en positivliste over stoffer som er tillatt brukt i plast som kommer i kontakt med mat, med fastsatte grenseverdier for hvor mye av stoffet som er tillatt overført til matproduktet, men sikrer dette at matemballasje er trygg, og at overføringen av potensielt skadelige stoffer holdes under grenseverdiene?

De er derfor viktig med kontinuerlig forskning og overvåking for å sikre at bruken av nanoteknologi i matindustrien ikke medfører uforutsette helseproblemer. Forbrukere bør være oppmerksomme på denne problematikken, og kan man fortsatt trygt konsumere melk og andre matvarer pakket i godkjent emballasje selv om man vet at pengene råder og at forskningen ofte følger pengene?