Dette er en sak som får det til å murre i rettsfølelsen. En mor, høyt utdannet og yrkesaktiv, blir pågrepet på jobb, satt i varetekt i månedsvis – og deretter sendt til tvangsinnleggelse i psykiatrien. Hva er forbrytelsen? At hun har hatt kontakt med sine egne barn etter at de selv tok kontakt og rømte fra fosterhjem. For mange fremstår dette ikke bare som en streng reaksjon, men som et system som slår hardt ned på en mor som nekter å gi slipp.

Norge IDAG skriver: Saken om Lillian Gran reiser alvorlige spørsmål om hvordan makt brukes i Norge i dag. Når langvarig varetektsfengsling etterfølges av tvungen psykiatrisk observasjon av en kvinne som ikke selv har bedt om hjelp, utfordres tilliten til både rettssystemet og helsevesenet. Er dette nødvendig rettshåndhevelse – eller et eksempel på at systemet går for langt når noen våger å kjempe imot?

Norge IDAG har skrevet flere artikler om Lillian Gran, som har kjempet en kamp mot barnevernet over flere år. Nå har hun vært varetektsfengslet så lenge at det blir vanskelig å holde henne lenger. Hun har sittet innesperret i Ravneberget fengsel siden 1. desember etter å ha blitt arrestert på arbeidsplassen sin. Hun har doktorgrad i pedagogikk,og jobber som førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet.
Og hva er det kriminelle? Jo, hun har reist og hentet egne barn etter at de har tatt kontakt med henne og rømt fra fosterhjemmet. Hun skal også hatt kontakt med barna på ulike måter, noe som er ulovlig da hun er ilagt besøksforbud og kontaktforbud mot egne barn.

De nåværende fosterforeldrene har anmeldt henne en rekke ganger for brudd på kontaktforbudet.
Det vanskelige med barnevernssaker er at det alltid er flere sider av en sak og ikke alle parter har vært villige til å la seg intervjue i Norge IDAG.
Men det er viktig å skrive om tema, og det strider mot rettsfølelsen at en mor skal fengsles over lengre tid for å ha kontakt med egen barn.
Det verste er at når varetekstfengslingen er trukket ut i det lengste, i hele 5 måneder, er det bestemt at istedet for å slippe den ressurssterke kvinnen fri, skal hun tvangsinnlegges på psykiatrisk klinikk, St. Olavs hospital, i Trondheim for å bli observert. Dermed opplever Gran at straffen blir forlenget.

Her skal det foretas en psykiatrisk undersøkelse over seks uker, som skal fastslå hvorvidt hun er strafferettslig tilregnelig.
Tvangsinnleggelse i Norge kan selvsagt være nødvendig i enkelte situasjoner, men det er et alvorlig inngrep i privatlivets fred og er strengt regulert av psykisk helsevernlov. Det skal brukes kun når frivillig hjelp ikke er nok, og det er absolut nødvendig. Hovedkravene er at pasienten har en alvorlig sinnslidelse og at det enten er fare for eget/andres liv/helse (farekriteriet) eller utsikt til bedring/forhindring av forverring (behandlingskriteriet). Alvorlig sinnslidelse er et absolutt krav, som regel psykoser eller alvorlige depresjoner. Tvang kan kun brukes dersom frivillighet er forsøkt, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke.

Det merkelige i denne situasjonen er at Lillian Gran ikke er syk, eller på noen måte har uttrykt behov for helsehjelp.
Hun har heller ingen tilknytning i Trondheim og blir flyttet langt vekk fra familie og andre som kunne besøkt henne.
Det er skremmende at det offentlige kan tenke seg å gå til det skritt å tvangsinnlegge friske personer. Det minner om sovjetiske tilstander, en mørk periode i Sovjetunionens historie der psykiatrien ble misbrukt som et politisk verktøy for å kontrollere, isolere og straffe dissidenter og andre som utfordret det kommunistiske regimet.

Lillian Grans tilfelle når det gjelder fengselsstraff for aktivisme mot barnevernet er heller ikke unikt.
Noen dager etter at Gran ble fengslet, ble også ble Charter-Svein, Svein Østvik, pågrepet og arrestert sammen med en mor, Charlotte Pilar Cortes Skovly, og fire andre menn ved en barnevernsinstitusjon i Bærum 17. desember. Alle ble siktet for hensynsløs adferd. Østvik tilbrakte 24 timer på glattcelle på politihuset på Grønland. Mens mor ble varetekstfengslet og slapp ikke ut før etter jul, i midten av januar.

Tonje Omdahl har også nylig sonet en dom for barnevernsaktivisme. Hun havnet i barnevernets omsorg som tenåring, mot sin vilje. 13 år gammel satt hun på skolen og ante fred og ingen fare, da uniformert politi braste inn i klasserommet og dro henne med seg, for deretter å tvinge henne inn i en politibil som var parkert rett utenfor. Siden den gang har hun kjempet mot det hun mener er barnevernets overgrep. Hun ble dømt i Sør- Rogaland tingrett for «hensynsløs atferd» mot barnevernsansatte. Og på nyåret måtte hun inn og sone sin dom i Ravneberget fengsel.

Det ser altså ut til å foregå systematisk fengsling av opponenter når det gjelder barnevernet. Foregår det også innen psykiatrien uten at det er kommet til overflaten? Overraskende få medier har turd å ta i disse sakene, som opprører store deler av det norske folk. Gjør denne unnfallenheten at overgrep får skje på høylys dag i det norske samfunnet? I såfall gjør ikke den fjerde statsmakt, media, jobben sin.