Det er mange som fortsatt avfeier «woke» som en forbigående trend, litt overdrevet språkbruk eller harmløs identitetspolitikk. Det er en grov undervurdering av hva som faktisk foregår. Det vi ser i dag handler ikke bare om holdninger, men om makt – over språk, over virkelighetsforståelse og til slutt over hva som får lov til å kalles sant.

I en Facebook-post skrevet av Kjetil Tveit settes det ord på dette på en måte som treffer presist. Han peker på hvordan det som ofte omtales som «wokeisme» i realiteten fungerer som et system for sosial kontroll, der frykten for utfrysning og kansellering brukes for å presse frem konformitet. Dette er ikke først og fremst en debatt om høflighet eller inkludering, men om hvem som får definere virkeligheten – og hvem som må bøye seg.

Innlegget hans synliggjør også den grunnleggende asymmetrien: at noen krever retten til å definere seg selv og sitt språk, samtidig som de nekter andre den samme retten. Når prinsippet om gjensidighet forsvinner, står vi ikke lenger i en åpen samtale, men i et ideologisk system der målet er ensretting:

MANGE JEG KJENNER, JA FAKISKT EN JOURNALIST MED SVÆRT HØI IQ, MENER WOKEISMEN BARE ER NOE TØYS – DET ER FEIL

Wokeismen er klinisk hjernevask og psykologisk krig.

Fra før vet vi at wokeismen handler om å knytte sine meningsmotstandere til en identitet/gruppe man misliker sterkt --> skyld/skamlegging ved assosiasjon (man assosieres med en identitet man fra før har skambelagt) --> kansellering/utfrysing.

Evolusjonært har menneskeheten visse reflekser. Å bli fryst ut fra ens gruppe forbind med å dø. Kansellering appellerer til vår iboende dødsangst, og er således svært effektiv i totalitarismen.

Wokeismen er et totalitært prosjekt.

Plakaten du ser over her beskriver noe annet, den forklarer noe mer enn utfrysingen og kanselleringen som er – om mulig – enda mer alvorlig.

Bildet illustrerer en asymmetri som mange opplever som selve kjernen i wokeismens ulogikk:

Den ene parten krever retten til å definere virkeligheten på egne premisser, men nekter den andre parten samme rett.

Altså en dobbel standard (som man forbinder med et narsissistisk sinnelag og patologisk falskhet).

I memet sier den ene: «Ikke kall meg ‘sir’ Jeg er en kvinne.»

Den andre svarer: «Ikke kall meg ‘cis’. (Cis (eller ciskjønnet) er en betegnelse for personer som identifiserer seg med kjønnet de fikk tildelt ved fødsel.).

«Jeg er en virkelig kvinne.»

Når den første deretter insisterer på å bruke merkelappen den andre avviser, blir poenget synlig:

Det handler ikke lenger bare om høflighet, men om makt over språk, kategorier og virkelighetsforståelse.

Det interessante er at bildet ikke først og fremst handler om biologi eller identitet, men om prinsipp.

Hvis menneske A skal ha rett til å kreve et bestemt språk om seg selv, hvorfor skal ikke menneske B ha den samme retten? Tenk litt på det.

Dersom svaret er at bare den ene partens selvforståelse skal respekteres, mens den andres skal overstyres, er vi allerede ute av logikken og inne i ideologien.

Da er ikke målet lenger gjensidig respekt, men ensidig underkastelse.

Det er nettopp her George Orwell blir relevant. Nineteen Eighty-Four ble skrevet som en advarsel mot totalitarisme, der makten ikke nøyer seg med å kontrollere hva du får si, men også hva du må tenke.

Romanen viser et regime som bryter ned menneskets forhold til virkeligheten, slik at partiet i praksis kan kreve at borgeren aksepterer selvmotsigelser og åpenbare usannheter.

Hele poenget med «2 + 2 = 5» er ikke matematikk, men ydmykelse: Du skal ikke bare tie om sannheten; du skal lære deg å bøye din egen forstand for maktens behov.

Britannica beskriver romanen som en advarsel mot totalitarisme og tankekontroll, og nettopp denne forbindelsen mellom makt og tvungen virkelighetsforståelse er kjernen i hvorfor boken fortsatt oppleves relevant. (vi leste den på gymnas, men nå er den visst ikke relevant – hvorfor det?)

Det er dette mange mener skjer i vår tid, bare i en mykere og mer sosialt raffinert form. Wokeismen presenterer seg som moral, empati og inkludering, men fungerer som et system for intellektuell disiplinering.

Den sier i praksis: Du skal ikke bare være høflig; du skal bekrefte et bestemt begrepsapparat. Du skal ikke bare avstå fra å fornærme; du skal aktivt delta i et språklig ritual som signaliserer lydighet.

Parallellen til Orwell sterk.

I 1984 er målet ikke bare å få folk til å adlyde, men å få dem til å miste tilliten til sin egen dømmekraft. Når du først aksepterer at ord kan bety det makten trenger at de skal bety, og at åpenbare kategorier kan omskrives etter ideologisk behov, er neste steg mye lettere: Da kan også historie, rett, skyld, uskyld og sannhet omdefineres.

Orwells poeng var at den som kontrollerer språket, gradvis lærer seg å kontrollere tanken.

Det er også derfor noen trekker inn Yuri Bezmenov.

I intervjuene og foredragene sine på 1980-tallet beskrev han det han kalte «ideological subversion» som en langsom prosess der menneskers virkelighetsforståelse brytes ned, slik at de til slutt ikke lenger er i stand til å forsvare seg intellektuelt, selv når fakta ligger foran dem.

I den mye sirkulerte 1984-samtalen med G. Edward Griffin forklarer han at poenget ikke primært er spionasje i Hollywood-forstand, men å endre hvordan et samfunn oppfatter sannhet, normalitet og seg selv.

Han kalte dette knyttet til sovjetisk kommunistisk påvirkning, ikke «wokeisme», og det er viktig å være presis på det. Men mønsterlikheten mange ser, er at både hos Orwell og Bezmenov står deformeringen av virkelighetsoppfatningen sentralt.

Kort sakt: Totalitarismen begynner i det øyeblikket makten forlanger at du skal fornekte det du ser – og kalle det godhet.

Ikke gå i fellen. Ikke tro at dagens "godhet" ikke er ondskap.