Den påståtte hackerflommen og statlig overvåking: Er det på tide å stille spørsmål ved digitaliseringen?

I de siste årene har vi fått høre mer og mer om den påståtte «hackerflommen» på nettet. Millioner av cyberangrep, hackingforsøk og datainnbrudd rapporteres årlig, og trusselen fra disse angrepene fremstilles som en stadig mer alvorlig utfordring for både privatpersoner og samfunn. Men er det virkelig et så stort antall angrep? Er disse hendelsene et ledd i en større statlig overvåkningskampanje for å få oss til å akseptere stadig mer inngrep i vårt digitale liv? Denne artikkelen setter fokus på en kritisk problemstilling: Er det faktisk bedre å gå imot denne digitaliseringen og gjeninnføre mer analoge løsninger som telefonbruk og kontanter, i stedet for å la myndighetene bruke den påståtte trusselen fra cyberangrep som et påskudd for utvidet overvåking?

Er hackerflommen reell eller overdrevet?

Årlig rapporteres det om millioner av cyberangrep, hackingforsøk og datainnbrudd på internett. Vi får høre om phishing-angrep, ransomware og identitetstyveri som rammer både privatpersoner og virksomheter. Men er omfanget av disse angrepene så stort som det fremstilles? Mange av de angrepene som rapporteres kan være automatiserte eller mindre alvorlige, og eksperter påpeker at den faktiske trusselen kan være mindre enn det som formidles i mediene. Hackere og cyberkriminelle er utvilsomt til stede på nettet, men spørsmålet blir: Er dette virkelig en trussel av den størrelsen som myndighetene og teknologigiganter får oss til å tro?

Det er lett å forstå hvorfor mange føler et press om å sikre sine digitale liv. Men en viktig faktor er at vi ikke nødvendigvis har tilstrekkelig informasjon om hvor stor trusselen egentlig er, og hva som faktisk skjer med våre data når vi blir utsatt for cyberangrep. Mange hackingforsøk og datainnbrudd skjer tross alt uten at de nødvendigvis fører til alvorlige konsekvenser. Det kan være at angrepene ikke alltid er like katastrofale som rapportene indikerer, eller at de ikke er så utbredte som vi blir ledet til å tro.

Digitalisering som kontrollmekanisme

Spørsmålet som melder seg er hvorfor vi i økende grad ser at digitaliseringen blir fremstilt som den eneste løsningen på samfunnets utfordringer. Norge er et av verdens mest digitaliserte land, og vi har i stor grad omfavnet teknologiske løsninger i både arbeidsliv, offentlige tjenester og dagliglivet. Enten vi vil betale for varer, gjøre banktjenester eller kommunisere med offentlige instanser, kreves det at vi har en smarttelefon eller datamaskin med tilgang til internett. Vi kan ikke lenger unngå det digitale, og på mange måter er det blitt en nødvendighet for å fungere i det moderne samfunnet.

Samtidig oppstår spørsmålet: Hva om dette er en del av en større plan for å få oss til å akseptere mer overvåking? Dersom myndighetene kan framstille cyberangrep, datainnbrudd og hackingforsøk som en voksende trussel, kan de bruke det som et påskudd for å innføre strengere tiltak som gir dem mer tilgang til våre digitale liv. Økt overvåking kan presenteres som en løsning på angrepene vi utsettes for på nettet, og som et middel for å beskytte oss mot de farene vi blir fortalt om. Men i denne prosessen kan vi ende opp med å miste vår personlige frihet og rett til privatliv.

Er det på tide å gå motsatt vei?

Når vi ser på hvordan digitaliseringen skjer i full fart, kan det virke som om vi har mistet kontrollen over vårt eget liv. Vi er alle avhengige av smarttelefoner for å navigere i hverdagen. De har blitt livsnødvendige verktøy, og uten dem kan det være vanskelig å fungere i samfunnet. Mange offentlige tjenester og betalingssystemer krever at du bruker disse digitale verktøyene, og i noen tilfeller kan det til og med føles som om det er umulig å unngå å bli en del av dette systemet.

Men kanskje er det på tide å stille spørsmål ved om vi virkelig trenger å følge denne kursen. Ville det vært bedre å gå motsatt vei, tilbake til mer analoge løsninger? I stedet for å stole på en smarttelefon for å gjøre daglige oppgaver, kan det være på tide å vurdere om vi faktisk trenger den konstant tilkoblingen. Hva med å bruke kontanter i stedet for å betale med kort eller mobilbetaling? Hva med å gå tilbake til å ringe folk på telefonen, i stedet for å være avhengig av apper som samler våre data?

Er dette galskap?

I et samfunn hvor smarttelefoner og internett er blitt nesten uunnværlige, kan det virke som en drastisk og nesten umulig idé å gå tilbake til gamle vaner. Men spørsmålet er om vi virkelig har et valg. Vi blir fortalt at vi må digitalisere for å være effektive, men vi må ikke glemme at denne digitaliseringen også betyr at vi gir fra oss mye informasjon. Når vi omfavner digitaliseringen uten å stille spørsmål ved konsekvensene, kan vi bli mer sårbare for overvåking og kontroll.

Bør vi akseptere mer overvåking eller gå tilbake til det analoge?

Den påståtte hackerflommen, cyberangrepene og datainnbruddene på nettet kan være et ledd i en større strategi for å få oss til å akseptere økt overvåking. Ved å fremstille disse digitale truslene som alvorlige, kan myndighetene rettferdiggjøre strengere tiltak som innebærer at vi gir fra oss mer av vårt personvern. I en tid hvor vi blir mer og mer digitale, kan det være på høy tid å stille spørsmål ved denne utviklingen og vurdere om vi egentlig har gjort oss selv avhengige av teknologien på en måte som gjør oss sårbare for statlig kontroll.

I stedet for å gå videre i denne digitaliseringen, kan det være på tide å vurdere alternative løsninger: Gjeninnføre kontanter som hoved betalingsmiddel, bruke telefonen til å ringe i stedet for å dele informasjon på apper, og kanskje til og med stille spørsmål ved om vi egentlig trenger å være tilgjengelige 24/7 via en smarttelefon. Kanskje, bare kanskje, er det på tide å finne en balanse mellom teknologi og personvern som setter menneskene foran systemene.